Denne standarden klassifiserer primært foretak, institusjoner, offentlige etater og individuelle utøvere basert på likheten mellom deres produksjon eller andre sosio{0}}økonomiske aktiviteter, det vil si etter deres bransjeklassifisering. Den deler de nasjonale økonomiske sektorene inn i fire nivåer: hovedkategorier, middels kategorier og mindre kategorier. Det er 13 hovedkategorier:
- Landbruk, skogbruk, husdyrhold, fiskeri og vannvern;
- Industri;
- Geologisk undersøkelse og leting;
- Konstruksjon;
- Transport og post- og telekommunikasjon;
- Handel, offentlig servering, materialforsyning og lager;
- Eiendomsforvaltning, offentlige tjenester, boligtjenester og konsulenttjenester;
- Helse, idrett og sosial velferd;
- Utdanning, kultur og kunst, og radio og fjernsyn;
- Vitenskapelig forskning og omfattende tekniske tjenester;
- Finans og forsikring;
- Statlige organer, parti- og regjeringsorganer og sosiale organisasjoner;
- Andre bransjer. Disse to klassifiseringsmetodene er i samsvar med mitt lands nasjonale forhold, konsise, praktiske og gjenspeiler den nåværende tilstanden til okkupasjonene i landet mitt.